Telefonen ringer
Faraj og Berge forteller om en historie som de mener er typisk. - En sosiallærer ringer og er bekymret for ei fortvila jente som har nevnt noe om et tvangsekteskap, forteller Berge. Det viktigste ifølge henne er å få vite grunnen til at den unge har tatt kontakt akkurat den dagen og ikke to uker i forveien.  - På den måten får man fatt i hvor mye det haster. Noen ganger er det helt akutt og avreisen til Irak er om to dager. Mens andre ganger har man bedre tid, sier hun. Videre anbefaler de den bekymrede hjelperen til å få oversikt over situasjonen og stille direkte spørsmål: Vet hun om det finnes noen konkrete planer om ekteskap? Hva slags fritidssituasjon har hun? Hva slags type kontroll og vold blir hun utsatt for? Hva skjer hvis ikke vil gifte seg? sier Berge engasjert. I dette konkrete tilfellet var jenta bekymret for kjæresten sin. -Faren hadde anmeldt kjæresten hennes for trakassering og ville at hun i møte med politiet skulle si at det var sant. Hun var bekymret for hva som skjedde med henne hvis hun nektet, samtidig var hun veldig urolig for kjæresten, sier Berge. Dette var den akutte situasjonen og for å være en god hjelper må man kunne løse den situasjonen der og da. 
Berge fikk jenta til å ringe politiet før forhøret for å forklare situasjonen. Dermed visste politiet at hun snakket usant under avhøret. Først noen dager senere ringer jenta for å snakke om hvilke muligheter hun har om hun vil bryte med familien, forteller Berge og understreker at man kan ikke gi all informasjon på en gang, men være der innringeren er.
 
Et mønster av ære
Jeg spør om det finnes et mønster i sakene de har jobbet med. Og de svarer et unisont ja. 
- Det handler om et æresbegrep, uavhengig om de kommer fra Sri Lanka, Iran eller Pakistan, sier Faraj. Han lister opp forhold rundt den unge som tar kontakt. Jentene fungerer som en fasade for familien. De kan oppleve at kontrollen blir forsterket når de kommer i puberteten. De unge har ofte liten eller ingen bestemmelse over egen fritid. Foreldrene eller brødre kontrollerer telefonsamtaler og e-post. Rykter om kjærester kan være svært alvorlig: – Når noen av foreldrene fra sterke æreskulturer får høre at datteren deres har fått seg kjæreste kan det sammenlignes med når etnisk norske foreldre får høre at datteren deres er blitt narkoman, sier Berge. Faraj mener det handler om familiens anseelse utad og foreldre kan få gjenopprettet æren ved å gifte den unge vekk. 

Vold og trusler
- Jentene har ofte vært utsatt for trusler om vold, drap, hjemsending og utfrysning fra hele familien. Foreldrene kan si rett ut til datteren sin at familiens ære er viktigere enn henne, forteller Faraj. Ikke nok med at foreldrene presser den unge, ofte kan hele familier både i Norge og i hjemlandet være involvert.  – Den unge kan få skyld for bestemors sykdom og tanter kan ringe fra Pakistan for å presse henne til å gifte seg, forteller Berge. Det som skiller disse sakene fra andre barnevernssaker er sikkerhetssituasjonen. - Familien kan være en trussel mot den unge. Det er ofte flere overgripere. I barnevernssaker er ofte familien involvert fra begynnelsen, men i disse sakene må jenta først komme i trygghet før man kontakter familien, sier Berge. Hun understreker at den unge også må få instrukser, om ikke å bruke mobil eller bankkort og ta ut penger før de flykter. – Det er snakk om omsorgssvikt og barnemishandling. Likevel er det noe annet å bryte med hele familien på ubestemt tid enn å flytte fra en rusavhengig mor som du fortsatt kan ha kontakt med, sier Berge. Det setter den unge i en svært vanskelig situasjon. – Gift deg eller så vil vi aldri se deg igjen er på mange måter et ikke-valg, som den unge likevel må ta. Jeg skulle ønske det fantes alternativer, sier Berge.

Hjertesukk over hjelpeapparatet
Faraj og Berge etterlyser forståelse og fleksibilitet i det offentlige hjelpeapparatet.
 - Ei jente på atten år på flukt fra familien sin, som har vært innelåst i Pakistan i ni år kan ikke sammenlignes med en etnisk norsk ungdom som flytter hjemmefra for første gang. Hun kan ikke møte på et kontoret om hun planlegger å flykte og er under sterk kontroll hjemmefra, sier Faraj oppgitt. Berge mener det handler om å forstå jentenes situasjon. Mange av dem har vært utsatt for streng kontroll hele livet og har ikke en gang ringt en telefon.  – Selv de enkle ting blir vanskelig. Finne leilighet, søke studielån, finne seg en jobb og få den psykiatriske hjelpen de trenger. Sosialtjenesten må være parat og forstå alvoret i situasjonen, sier Berge. Hun forteller at de ofte må ta på seg oppgaven som organisator, og at en sak kan kreve 30 telefonsamtaler og ti mail. Det er ifølge Faraj og Berge ikke alltid slik at hjelpeapparatet står klare til å ta imot disse jentene. - Det er mange ulike innstanser så må virke sammen. Vi ber pent om sosialkontoret kan gi penger til flybillett og husleie. I tillegg må politiet på begge steder være involvert i hvordan man skal frakte den unge trygt til og fra flyplassen. Også må det sosialkontoret hvor den unge bosetter seg være parat med hjelp, sier hun. Men selv da er ikke jobben over.  – En ungdom uten nettverk og med store psykiske sår må få et bedre tilbud enn en møblert leilighet.